RIDING ROMANCE 1—SWAN LAKE
GØTEBORG, SE
Atalante ︎︎︎ 02. mars 2012
Atalante ︎︎︎ 03. mars 2012
Atalante ︎︎︎ 04. mars 2012
OSLO, NO
Black Box teater ︎︎︎ 02. februar 2012
Black Box teater ︎︎︎ 03. februar 2012
Black Box teater ︎︎︎ 04. februar 2012
Black Box teater ︎︎︎ 05. februar 2012
På 1800-tallet ble balletter sett som handelsvarer som kunne friskes opp og selges på nytt. Det gjorde koreografen Marius Petipa i 1895 da han rekonstruerte den første og svært dårlig mottatte Svanesjøen fra 1877. Siden det har de fleste av verdens mest kjente koreografer laget versjoner av Svanesjøen, nå også Henriette Pedersen.
Kostymer, bevegelsesmateriale, dramaturgi til og med musikken til Tsjaikovskij har vært gjenstand for rekonstruksjon. Utallige produksjoner har vært tilpasset ballerinaers ferdigheter og (mangel på) øvrige ressurser. Utviklingen har vært så omfattende at Svanesjøen blir kalt et ”work in progress”. Dette har Pedersen og danserne Elisabeth Breen Berger, Marianne Kjærsund og Kristine Karåla Øren gjort et poeng av. I sin versjon rekonstruerer danserne Svanesjø på Svanesjø kveld etter kveld, inderlig og fri for parodi.
Danserne stiller innsiden ut, setter baksiden fram, bryter seg inn og ut av seg selv så det ryker etter. De slipper signalrøde desinfiserte tær fri fra tåspisse sko. De sparker fra, dykker ned i sine sjøer og henter opp svanedanser. Mellom dypdykkene rådslår de om hvem som står for tur, ned. De gir seg i vold sine fornemme følelsers vell, slik romantikken befordrer. Resultatet er så romantisk at det vrenger seg.
Tsjaikovskij er også med på den farefulle ferden, uten ham hadde Svanesjøen ikke eksistert. Han fyller lengselen med hvit smerte, håpet med sort lys og tragedien med skjønnhet. Mellom fragmentene av prøvende fraser finner vi også en solo for den sorte og en for den hvite svanen. Den store kjærlighetsduetten er sentral i Svanesjøen og er enhver prima ballerinas største skrekk og drøm, så også for Pedersens dansere.
Svanesjøen har blitt varmt mottatt som romanse, tragedie og melodrama med både tragisk og lykkelig slutt. Hvordan Pedersens Svanesjø slutter er et opp til danserne, og lyset de lager i stunden. Det mektige og magiske lyset er også aktør i forestillingen. Lyset reagerer på dansernes uttrykk og responderer etter eget forgodtbefinnende. Som trollmannen i Svanesjøen hersker lyset over svanene, men lyset kan domineres dersom danserne bestemmer seg for det. Det gjenstår å se.
I sin nye trilogi, Riding Romance, vil Pedersen gjøre en overhaling av noen av romantikkens mest sentrale verk. Hun starter med balletten Svanesjøen. Deretter jobber hun seg gjennom ett av Caspar David Friedrich sine malerier, og ender til slutt opp med eventyret om Rødhette.
Atalante ︎︎︎ 02. mars 2012
Atalante ︎︎︎ 03. mars 2012
Atalante ︎︎︎ 04. mars 2012
OSLO, NO
Black Box teater ︎︎︎ 02. februar 2012
Black Box teater ︎︎︎ 03. februar 2012
Black Box teater ︎︎︎ 04. februar 2012
Black Box teater ︎︎︎ 05. februar 2012
På 1800-tallet ble balletter sett som handelsvarer som kunne friskes opp og selges på nytt. Det gjorde koreografen Marius Petipa i 1895 da han rekonstruerte den første og svært dårlig mottatte Svanesjøen fra 1877. Siden det har de fleste av verdens mest kjente koreografer laget versjoner av Svanesjøen, nå også Henriette Pedersen.
Kostymer, bevegelsesmateriale, dramaturgi til og med musikken til Tsjaikovskij har vært gjenstand for rekonstruksjon. Utallige produksjoner har vært tilpasset ballerinaers ferdigheter og (mangel på) øvrige ressurser. Utviklingen har vært så omfattende at Svanesjøen blir kalt et ”work in progress”. Dette har Pedersen og danserne Elisabeth Breen Berger, Marianne Kjærsund og Kristine Karåla Øren gjort et poeng av. I sin versjon rekonstruerer danserne Svanesjø på Svanesjø kveld etter kveld, inderlig og fri for parodi.
Danserne stiller innsiden ut, setter baksiden fram, bryter seg inn og ut av seg selv så det ryker etter. De slipper signalrøde desinfiserte tær fri fra tåspisse sko. De sparker fra, dykker ned i sine sjøer og henter opp svanedanser. Mellom dypdykkene rådslår de om hvem som står for tur, ned. De gir seg i vold sine fornemme følelsers vell, slik romantikken befordrer. Resultatet er så romantisk at det vrenger seg.
Tsjaikovskij er også med på den farefulle ferden, uten ham hadde Svanesjøen ikke eksistert. Han fyller lengselen med hvit smerte, håpet med sort lys og tragedien med skjønnhet. Mellom fragmentene av prøvende fraser finner vi også en solo for den sorte og en for den hvite svanen. Den store kjærlighetsduetten er sentral i Svanesjøen og er enhver prima ballerinas største skrekk og drøm, så også for Pedersens dansere.
Svanesjøen har blitt varmt mottatt som romanse, tragedie og melodrama med både tragisk og lykkelig slutt. Hvordan Pedersens Svanesjø slutter er et opp til danserne, og lyset de lager i stunden. Det mektige og magiske lyset er også aktør i forestillingen. Lyset reagerer på dansernes uttrykk og responderer etter eget forgodtbefinnende. Som trollmannen i Svanesjøen hersker lyset over svanene, men lyset kan domineres dersom danserne bestemmer seg for det. Det gjenstår å se.
I sin nye trilogi, Riding Romance, vil Pedersen gjøre en overhaling av noen av romantikkens mest sentrale verk. Hun starter med balletten Svanesjøen. Deretter jobber hun seg gjennom ett av Caspar David Friedrich sine malerier, og ender til slutt opp med eventyret om Rødhette.
Regi/Koreografi: Henriette Pedersen
Utøvere: Elisabeth Breen Berger, Kristine Karåla Øren, Marianne Kjærsund
Lys: Thilo Hahn
Dramaturg: Sidsel Pape
Musikk: Katrine Ganer Skaug
Lydteknikk: Andreas Frostholm Røeboe
Maskedesign: Maren Anna Olstad
Programtekst: Sidsel Pape
Fotograf: Sveinn Fannar Jóhannsson
Produsent:
Utøvere: Elisabeth Breen Berger, Kristine Karåla Øren, Marianne Kjærsund
Lys: Thilo Hahn
Dramaturg: Sidsel Pape
Musikk: Katrine Ganer Skaug
Lydteknikk: Andreas Frostholm Røeboe
Maskedesign: Maren Anna Olstad
Programtekst: Sidsel Pape
Fotograf: Sveinn Fannar Jóhannsson
Produsent: