RIDING ROMANCE 3—DAS ROTKÄPPCHEN
OSLO, NO
Black Box teater ︎︎︎ 29. januar 2015
Black Box teater ︎︎︎ 30. januar 2015
Black Box teater ︎︎︎ 31. januar 2015
Black Box teater ︎︎︎ 01. februar 2015
GØTEBORG, SE
Atalante ︎︎︎ 05. desember 2014
Atalante ︎︎︎ 06. desember 2014
Atalante ︎︎︎ 07. desember 2014
Pedersen jobber i Riding Romance 3—Das Rotkäppchen for første gang med en dj: Ola Smith Simonsen, aka Olanskii – en av Norges fremste dj’er. Han står blant annet bak klubbkonseptet Sunkissed, og driver klubben Jaeger i Oslo. Forestillingen vil bestå av et live sett av Olanskii, hvor lyden vil bygges opp og brytes i et vilt møte med danser Kristine Karåla Øren, lysdesigner Tilo Hahn, scenograf Maja Nilsen og publikum.
Das Rotkäppchen er tredje og siste del av Henriette Pedersens forestillingsserie Riding Romance. Trilogien er en variasjon over tre sentrale verk fra romantikken. Den første delen, Swan Lake (2012), tok utgangspunkt i balletten Svanesjøen mens del to, Das Nebelmeer (2013), var en reaksjon på Caspar David Friedrichs maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer. Med Das Rotkäppchen forflytter Pedersen seg til nasjonalromantikken, nærmere bestemt tileventyret om Rødhette og Ulven.
De tyske brødrene Jacob og Wilhelm Grimm ga i 1812 ut en eventyrsamling hvor eventyret om Rødhette var inkludert. I nasjonalromantisk ånd var brødrene fascinert av det folkelige og nasjonale, og eventyrene skulle etter sigende være en innsamling av tyske folkeeventyr. Men eventyret om Rødhette er basert på en versjon som franske Charles Perrault ga ut i Frankrike i 1697, og før dette hadde eventyret levd på folkemunne i lang tid.
Versjonene av eventyret, både Grimm og Perraults og de som eksisterte forut for og parallelt med nedskrivingen, avviker på flere punkter. Det finnes en slags kjerne bestående av ei jente (eventuelt ung kvinne) som på sin ferd gjennom skogen, på vei til å besøke sin syke bestemor, møter en ulv. Hvordan selve møtet utspiller seg varierer, men Ulven ender som regel opp med enten å spise, partere eller skremme bort bestemor og i stedet iføre seg hennes klær for å lure Rødhette når hun kommer. I de fleste versjonene forstår ikke Rødhette umiddelbart at det har foregått et rollebytte i den lille skogsstua, og utfallet av dette har følgelig også gitt eventyret flere ulike sluttversjoner.
Gjennom tidene har eventyret blitt tolket på ulike måter. Det har hatt en oppdragende effekt gjennom å lære barn, og da særlig små jenter, at man skal lytte til foreldrene sine – fordi det ellers kan gå dem riktig ille. Perrault lotogså Rødhette fremstå som en tanke selvopptatt da han ga henne det (den gang) moteriktige, røde plagget ’chaperon’. Det skal ha ført til at Rødhette ble tolket som individualistisk, og rødfargen på hetta skal også ha gitt konnotasjoner til at hun stod i ledtog med djevelen.
Brødrene Grimm gjorde eventyret mer passelig for barn ved å fjerne seksuelle undertoner, og i motsetning til Perrault (som lot Ulven spise Rødhette) ga de eventyret en lykkelig slutt ved å la henne bli reddet av en jeger. Carl Gustav Jung utviklet på 1900-tallet en teori om at eventyrene utgjør en del av vår kollektive hukommelse, hvor eksempelvis Ulven representerer en indre og ytre fare. Før de store eventyrheltene satte Rødhette fast i skrift eksisterte hun som en vandringsheltinne på folkemunne. Arbeiderkonene tok seg pauser fra sine økter ved spinnehjulet og fortalte eventyr til hverandre, og grusomhetene som Perraults versjon inneholder antas å være overgått i disse versjonene. Hvis vi fortsetter denne evolusjonen og forflytter oss bort fra det narrative – kan Rødhette muligens være en tilstand mer enn en protagonist? Kan eventyret som et hele være en slags fusjon, en tilstand hvor fragmenter av overgangsriter, sykluser, følelsesregistre og utforskningstrang overskyggeret eventuelt møte og påfølgende utfall mellom ei lita jente og en stor, stygg ulv?
Som eksemplene over illustrerer har eventyret gjennom tidene vært anvendt og tolket med motiver bortenfor underholdning. Når Pedersen gir seg i kast med eventyret, er det med en intensjon om å grave seg ned under disse lagene. Framstillingen av eventyret vil endre form hele tiden, samtidig som eventyrets originalkomponenter fortsatt er til stede. Scenograf og kostymedesigner Maja Nilsen har skapt et rom hvor eventyrets ulike versjoner smelter sammen. I samspill med lysdesigner Tilo Hahn og dj Olanskiis tette technoskog av lyd, vil utøver Kristine Karåla Øren la øyeblikket smelte sammen med det mytiske universet.
Black Box teater ︎︎︎ 29. januar 2015
Black Box teater ︎︎︎ 30. januar 2015
Black Box teater ︎︎︎ 31. januar 2015
Black Box teater ︎︎︎ 01. februar 2015
GØTEBORG, SE
Atalante ︎︎︎ 05. desember 2014
Atalante ︎︎︎ 06. desember 2014
Atalante ︎︎︎ 07. desember 2014
Pedersen jobber i Riding Romance 3—Das Rotkäppchen for første gang med en dj: Ola Smith Simonsen, aka Olanskii – en av Norges fremste dj’er. Han står blant annet bak klubbkonseptet Sunkissed, og driver klubben Jaeger i Oslo. Forestillingen vil bestå av et live sett av Olanskii, hvor lyden vil bygges opp og brytes i et vilt møte med danser Kristine Karåla Øren, lysdesigner Tilo Hahn, scenograf Maja Nilsen og publikum.
Das Rotkäppchen er tredje og siste del av Henriette Pedersens forestillingsserie Riding Romance. Trilogien er en variasjon over tre sentrale verk fra romantikken. Den første delen, Swan Lake (2012), tok utgangspunkt i balletten Svanesjøen mens del to, Das Nebelmeer (2013), var en reaksjon på Caspar David Friedrichs maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer. Med Das Rotkäppchen forflytter Pedersen seg til nasjonalromantikken, nærmere bestemt tileventyret om Rødhette og Ulven.
De tyske brødrene Jacob og Wilhelm Grimm ga i 1812 ut en eventyrsamling hvor eventyret om Rødhette var inkludert. I nasjonalromantisk ånd var brødrene fascinert av det folkelige og nasjonale, og eventyrene skulle etter sigende være en innsamling av tyske folkeeventyr. Men eventyret om Rødhette er basert på en versjon som franske Charles Perrault ga ut i Frankrike i 1697, og før dette hadde eventyret levd på folkemunne i lang tid.
Versjonene av eventyret, både Grimm og Perraults og de som eksisterte forut for og parallelt med nedskrivingen, avviker på flere punkter. Det finnes en slags kjerne bestående av ei jente (eventuelt ung kvinne) som på sin ferd gjennom skogen, på vei til å besøke sin syke bestemor, møter en ulv. Hvordan selve møtet utspiller seg varierer, men Ulven ender som regel opp med enten å spise, partere eller skremme bort bestemor og i stedet iføre seg hennes klær for å lure Rødhette når hun kommer. I de fleste versjonene forstår ikke Rødhette umiddelbart at det har foregått et rollebytte i den lille skogsstua, og utfallet av dette har følgelig også gitt eventyret flere ulike sluttversjoner.
Gjennom tidene har eventyret blitt tolket på ulike måter. Det har hatt en oppdragende effekt gjennom å lære barn, og da særlig små jenter, at man skal lytte til foreldrene sine – fordi det ellers kan gå dem riktig ille. Perrault lotogså Rødhette fremstå som en tanke selvopptatt da han ga henne det (den gang) moteriktige, røde plagget ’chaperon’. Det skal ha ført til at Rødhette ble tolket som individualistisk, og rødfargen på hetta skal også ha gitt konnotasjoner til at hun stod i ledtog med djevelen.
Brødrene Grimm gjorde eventyret mer passelig for barn ved å fjerne seksuelle undertoner, og i motsetning til Perrault (som lot Ulven spise Rødhette) ga de eventyret en lykkelig slutt ved å la henne bli reddet av en jeger. Carl Gustav Jung utviklet på 1900-tallet en teori om at eventyrene utgjør en del av vår kollektive hukommelse, hvor eksempelvis Ulven representerer en indre og ytre fare. Før de store eventyrheltene satte Rødhette fast i skrift eksisterte hun som en vandringsheltinne på folkemunne. Arbeiderkonene tok seg pauser fra sine økter ved spinnehjulet og fortalte eventyr til hverandre, og grusomhetene som Perraults versjon inneholder antas å være overgått i disse versjonene. Hvis vi fortsetter denne evolusjonen og forflytter oss bort fra det narrative – kan Rødhette muligens være en tilstand mer enn en protagonist? Kan eventyret som et hele være en slags fusjon, en tilstand hvor fragmenter av overgangsriter, sykluser, følelsesregistre og utforskningstrang overskyggeret eventuelt møte og påfølgende utfall mellom ei lita jente og en stor, stygg ulv?
Som eksemplene over illustrerer har eventyret gjennom tidene vært anvendt og tolket med motiver bortenfor underholdning. Når Pedersen gir seg i kast med eventyret, er det med en intensjon om å grave seg ned under disse lagene. Framstillingen av eventyret vil endre form hele tiden, samtidig som eventyrets originalkomponenter fortsatt er til stede. Scenograf og kostymedesigner Maja Nilsen har skapt et rom hvor eventyrets ulike versjoner smelter sammen. I samspill med lysdesigner Tilo Hahn og dj Olanskiis tette technoskog av lyd, vil utøver Kristine Karåla Øren la øyeblikket smelte sammen med det mytiske universet.
Regi/Koreografi: Henriette Pedersen
Utøver: Kristine Karåla Øren
Lys: Thilo Hahn
Musikk: Olanskii
Kostyme: Maja Nilsen
Scenograf: Maja Nilsen
Fotograf: Sveinn Fannar Jóhannsson
Programtekst: Anette Therese Pettersen
Produsent: Morten Kippe
Suggererende undersøkelse av gammelt eventyr.
Er det kanskje strengt nødvendig å gi seg hen til følelsene?
Er det kanskje strengt nødvendig å gi seg hen til følelsene?
– Elin Lindberg, Norsk Shakespearetidsskrift