LØRENSKOG, NO
Kulturhuset i Lørenskog ︎︎︎ 2008

TRONDHEIM, NO
Teaterhuset Avant Garden ︎︎︎ 11. februar 2006
Teaterhuset Avant Garden ︎︎︎ 12. februar 2006

OSLO, NO
Black Box teater ︎︎︎ 13. januar, 2005
Black Box teater ︎︎︎ 14. januar, 2005
Black Box teater ︎︎︎ 15. januar, 2005
Black Box teater ︎︎︎ 16. januar, 2005

MALMÖ, SE
Dansstationen ︎︎︎ 2005

BERGEN, NO
Oktoberdans ︎︎︎ 16. oktober, 2004
Oktoberdans ︎︎︎ 17. oktober, 2004

BEOGRAD, SRB
Dom Omlandine ︎︎︎ 2004

Det er duket for en varm, humoristisk og rørende danseforestilling. Historien bygges opp rundt fire ulike karakterer som skapes gjennom stemme, gester, bevegelser, kostymer og rekvisitter. Disse fire kvinnene viser oss sin høyst besynderlige verden, en verden hvor alle forsøker å skjule sine underlige sider for hverandre og tilskuerne, noe de totalt mislykkes i !

Small Stick Big Bird er en maskerade av identitet, en girlie pastorale. Vi får følge karakterenes presentasjon av seg selv og sine vaner, og avsløringen av deres helt private ønsker og hemmeligheter. Et gjennomgående element er jazzsangerinnen som entrer scenen og gir oss musikk som skaper skrekkblandet fryd. Kostymene og scenografien plasserer oss i en verden full av overraskelser og visuell styrke. Kroppen er brukt som en inskripsjonsflate for det visuellt språk om identitet, kroppen er hovedkomunikator for kjønn, rase og klasse. Gjennom disse refleksjonene om kroppen skaper forestillingen Small Stick Big Bird en maskerade av identitet, en girlie pastorale.

En Burlesk og ekstremt morsom forestilling fra en særegen norsk scenekunstner. Det strukturelle utgangspunktet for forestillingens musikalske forløp er dagens moderne folkemusikk: Schlägertradisjonen med alle sine konsekvenser ifra tyrolermusikk til svensktopp, Melodi Grand Prix og Panfløytesvisker. For å lage en original og ikke-eksisterende musikk, har Lars Petter Hagen komponert sekvenser med klare harmoniske og instrumentelle referanser til denne tradisjonen, men i strippede arrangementer slik at uttrykket blir porøst og forsiktig, på grensen til naivt men allikevel moderne. Instrumentariet består den autentiske 80-talls synthesizere, strykere, panfløyte, saksofon og elektronikk. Jazzsangerinnen entrer scenen og gir oss musikk som skaper skrekkblandet fryd! Coverlåtene fremført av Carin er: Cyndi Lauper’s True Colours, Time After Time og The Goonies, samt Beach Boys’ I Know There's an Answer.

Jeg har fått sett noe som er morsomt og unikt.

Forestillingens bakteppe er et visuelt lappeteppe. Kostymene og musikken er også lappet sammen fra flere kilder og viderefører den eksentriske sammensetningen.

De tre danserne veksler mellom å gå i ett med sine omgivelser og å møte hverandre i dem. De har en overdimensjonert og samtidig veldig basal måte å oppføre seg på, en grunnleggende nysgjerrighet på hverandre. Deres interaksjon med hverandre og omgivelsene er ofte mislykket og morsomt